BygdaNytt 10. mai 2001:

Kunst i butikkene

I disse dager har Irén Kleiven utstilling på Øyrane Torg. Bildene hennes henger hos AM Mote,

Kleiveland Gull & Ur og hos Lene V. Sammen med henholdsvis klær og smykker.

Arnakvinnen liker utfordrende kombinasjoner.

Skapertrang

Irén har ikke alltid arbeidet som kunstner. I fem år drev hun familiebarnehage på Garnes. Det var mens hun selv hadde små barn og det var da hun for alvor fikk øynene opp for barns skaperverk i form av tegning og maling. En interesse som har resultert i boka «Vegen til barnet», som er i salg hos Det lille Kleskompaniet i disse dager.- Hva vil du med denne boken?- Jeg tror at vi gjennom barns tegninger kan forstå mye om deres utviklingsfaser, tanker og følelser. Og at vi ved å ta av våre voksne briller og ukritisk se på barnets forskjellige uttrykk vil kunne forstå barnetog dets vei inn i livet på en mer helhetlig måte.- Er dette et resultat av barnehagedriften? - Nei, ikke bare. Min interesse for barns uttrykksmåter ble for alvor vakt da jeg var kunststudent i Sverige på 80-tallet. I nabohuset bodde Karin Ruths Hoffmann. Hver torsdag klokken syv spiste vi frokost sammen. Den da 80 år gamle tyske læreren var hele sitt liv dypt engasjert i barns vilkår og utvikling og disse frokostene i barndomens rike lærte meg mye, sier Irén Kleiven.

Lengsel

Det gikk mange år fra Kleiven var ferdig på kunstskolen i Sverige til hun fortsatte å utvikle sitt talent. I mellomtiden studerte hun spesialpedagogikk, ble mor og drev barnehage. - Jeg tegnet jo hele tiden innimellom alt det andre, men det var alltid en lengsel, eller uro etter å komme videre med kunsten. Og etter syv år med unger rundt meg var jeg topp motivert. I 1996 begynte jeg på Kunstskolen i Bergen, og det var fantastisk.Hun forteller om en utvikling fra angsten om ikke å være god nok, voldsom glede når du får uttrykt det du vil, motstand mot å begynne på et hvitt lerret og om å møte veggen. Og vi lærte, sier hun, at å møte veggen betyr at det er noe bak, ellers var det ingen vegg. Kunsten er å finne veien forbi.

Å stole på seg selv

De bildene Kleiven har utstilt er pastell på kartong. Fargene er gode og formene er sterke. Bildene har ikke titler. Det er vanskelig å sette ord på bilder, mener hun.- Da begrenser jeg dem. De skal tale for seg selv. Det er opp til enhver å tolke bildenes språk, og de forteller ikke det samme til alle.- Hvor henter du inspirasjon til bildene? Inspirasjonen kan komme fra så mangt. Et bilde ble til etter en ferie i Hellas, men først måneder etterpå. Fire bilder ble til i rask rekkefølge i løpet av bare to dager. Inspirasjonen den gang var en samtale jeg hadde med en venninne. Da jeg kom hjem måtte jeg lage bilder.

- Dette er abstrakte bilder, hvordan blir de til? - Med en enkel strek med pastellkrittet direkte på kartongen. For øyeblikket er det uttrykksformen min, men det kan forandre seg. Å skape et kunstverk er enormt energikrevende. Da jeg hadde laget disse fire arbeidene, lagde jeg ingen nye på fire måneder. Men det bekymrer meg ikke.

Årene på KiB har lært meg å stole på meg selv og gjøre tingene på min måte. Det gjelder både uttrykksformene mine, og arbeidsmetodene. Jeg tenker ikke på å lage bestselgere. Jeg vil formidle mine inntrykk på min egen måte, og hvis det selger er det fint. Hvis ikke.... Med en skuldertrekning lar Irén resten av setningen henge i luften.

Picasso har visstnok uttalt at vi som barn alle er kunstnere, og at vanskeligheten ligger i å forbli det som voksen. For å få det til er det avgjørende at du ikke lar deg styre av det du tror er riktig og det du tror andre vil se, men er åpen for inntrykket, bearbeider det i deg selv og til slutt gir det et uttrykk som er ditt eget.